tirsdag 28. juni 2011

Los voy a extrañar demasiado

Så var mitt første år på UWCCR over med god margin. Det har vært et helt utrolig opplevelsesrikt år med mange utfordringer, men også utrolig mye utvikling og lærdommer jeg tror jeg aldri ville ha fått hvis jeg ble hjemme. Fylt med mange nye, fantastiske venner fra både hjemland og selvfølgelig mest utland og generelt bare mange fantastiske opplevelser jeg aldri ville ha vært foruten. Hvis du nå er født i '95 eller senere og vurderer å søke UWC en gang i fremtiden, er det eneste jeg kan si: Ikke nøl! Det første året har vært helt fantastisk, jeg gleder meg til det andre og jeg har ikke angret et sekund på at jeg dro.

26. mai var ensbetydende med en ting. Graduation. Andreåringene våre skulle få vitnemålet sitt for å markere slutten på to fantastiske, krevende, morsomme og utfordrende år. For oss førsteåringer betydde det en ting; å si hade til halve skolen og "sees neste år" til den andre halvparten.
Graduationsermonien var kjempefin fra ende til annen, vi førsteåringene hadde en overraskelse til andreåringene hvor Nitai, førsteåring fra Israel satt på scenen og skulle spille "et pianostykke". Men det vi gjorde var at det han spilte var opptaktene til "All you need is love" og alle førsteåringene sang den i skikkelig "Love Actually" serenade-stil. Alle var i forskjellige grupper, reiste seg når de skulle synge sitt vers og satte seg ned igjen, før alle reiste seg opp og sang refrenget.





Class of 2011. Los quiero!! 

Fortsettelse følger, nå drar jeg på Landskappleik i Seljord!