Jeg kaller det høst...

Selv om det er et konsept som ikke er allmennkjent i Costa Rica. Det har faktisk vært litt høststemning i det siste; det slutter nemlig ikke å regne. Det har regnet i to uker i strekk og jeg husker ikke sist jeg så sola = Jeg holder på å gå på veggen. For øyeblikket har vi October break, og alle førsteåringene har dratt på first year camp. Dette betyr en skummelt (men herlig) stille campus. Det merkes at de er en mye større generasjon enn oss, spesielt når de + rundt 15 andreåringer er borte. Vår generasjon er litt over 60 hvis jeg ikke tar helt feil, og de er opp i mot hundre. Vi som er igjen sitter med skolearbeid opp etter øra, så campus virker helt ekstremt tom ettersom alle er på sine respektive rom / studierom / bibliotek etc.

Jeg vet jeg ikke har vært så bra på blogginga, men saken er bare den at det skjer ikke så ekstremt mye for tida. Det går i skolearbeid mye av tiden, og når det skjer andre ting så har jeg ikke tid til å blogge om det. Her kommer en samling av bilder fra denne høsten.

Fra orientation camp på Roble Alto den første uka

Photography CAS har fått nytt liv og er favoritt-casen min atm. (Bortsett fra musikalen selvfølgelig. Må jo elske sin egen CAS)

Fine førsteåringer på independence day. Vi var så stolte da vi fant ut at August hadde med seg bunad (Evig creds Augis)

En liten løshund ruslet inn i historietimen til Hatty og hun forelsket seg. Hun vasket valpen, og matet valpen og passet på valpen (som hadde mark i magen), kjøpte markpiller til valpen, you name it. Jeg var også barnevakt en del for søte Vacita, som vi kalte henne (liten ku på spansk). Etter et par dager sa en av de som vasker på skolen at han ville ha henne så nå har vi henne ikke mer.